Ny gjødselbrukforskrift - hvordan påvirkes norske bønder?

Det globale bildet preget av alvorlige konflikter, usikkerhet og uforutsigbarhet gjør at behovet for økning av norsk matproduksjon blir mer og mer åpenbart. Målsettinger om redusert miljøavtrykk gjør det også stadig vanskeligere for eksportland å argumentere for å produsere mer mat enn det egen befolkning behøver. Vi ser dette nå i Danmark der planen er å ta om lag en tredel av jordbruksarealet ut av produksjon av hensyn til natur, miljø og klima. For Norge, som er fullstendig avhengig av matimport, er dette en alvorlig utvikling. 

Miljørestriksjoner som kun begrenser produksjonen uten helhetsperspektiv, er gårsdagens løsninger. En helhetlig tilnærming til problemstillingene innebærer at vinn-vinn tiltak må prioriteres, det vil si tiltak som fremmer både produksjon og miljø, såkalt bærekraftig intensivering. 

Forskriftsforslaget, slik det foreligger, pålegger norske bønder omfattende dokumentasjonskrav for å gjødsle for optimale avlinger. Vi frykter at mange bønder velger minste motstands vei og tilpasser gjødslingen til et lavt avlingsnivå for å slippe dokumentasjonskravet. En opplagt fare er at forskriftsforslaget vil medføre økt fôrimport og gjøre det helt umulig å realisere regjeringens ambisjon om 50 % selvforsyning. I første omgang gjelder det fosfor, men det er all grunn til å forberede seg på at når prinsippet først er etablert, vil det neste næringsstoffet som omfattes av regelverket bli nitrogen. 

I denne artikkelen vil vi peke på tre mulige veivalg som kan redusere  miljøbelastningen samtidig som de styrker norsk matproduksjon. Dette er framtidsrettede og bærekraftige strategier i motsetning til tilnærmingen som e rvalgt i gjeldende forskriftsforslag.

Verdien av balansert gjødsling

Yara mener det faglige utgangspunktet i gjødselbrukforskriften må være balansert gjødsling med alle næringsstoffer. I dag fremstår forskriften nærmest som et ensidig fosforregulativ. Utkastet til forskrift er for snevert i sin tilnærming. Fokus på ett og ett næringsstoff er ikke en konstruktiv tilnærming, verken for å styrke norsk matproduksjon eller for å redusere negativ miljøpåvirkning.

Ved vårt forskningssenter ved Hanninghof i Tyskland har vi langvarige gjødslingsforsøk der vi sammenligner effekten av balansert gjødsling med alle næringsstoffer, mot forsøksledd der vi har fjernet ett og ett næringsstoff. Over tid viser forsøkene at balansert gjødsling har stor betydning, og i leddene der man tærer på jordressursene gjennom undergjødsling blir avlingspotensialet og nitrogeneffektiviteten stadig dårligere.

Økende arealer med utilstrekkelig tilførsel av fosfor, kalium, magnesium og mikronæring vil over tid senke avlingene og redusere N-effektiviteten, noe som vil øke faren for tap av nitrogen til luft og vann. At den nye gjødslingsforskriften knapt omtaler nitrogen og nitrogeneffektivitet, mener vi er et faglig feilgrep, som medfører at forskriften ikke legger til rette for optimal gjødslingspraksis.

Miljøgevinsten av økte avlinger

Yara mener myndighetene i større grad bør søke å motivere bøndene til å ta gode avlinger og optimalisere sin produksjon fremfor tilnærmingene som skisseres i forslaget til ny forskrift. Nasjonal statistikk viser at kornavlingene har økt med 20 % siden 2014 (unntatt tørkeårene 2018 og 2023), og mange grasbønder erfarer at de kan ta en ekstra slått. I gjødslingsplanene  burde økte avlingsforventninger og flere grasslåtter tilsi økt bruk av  nitrogengjødsel. Men i praksis har forbruket av nitrogen de siste 10 årene hatt en svak fallende tendens, og forbruket av fosfor er betydelig redusert siden korreksjonen av gjødselnorm i 2008. Med andre ord en betydelig økt nitrogen- og fosforeffektivitet i norsk landbruk, som lett oversees hvis man utelukkende vurderer fallende forbruk av næringsstoffer som målepunkt for landbrukets miljøarbeid. 

Verdien av optimalisert fôring

Yara mener at en sannsynlig konsekvens av forslaget til forskrift vil være at mange husdyrbønder tilpasser seg ved å gjødsle med fosfor basert på en lav gjennomsnittsavling. For deretter å erstatte reduserte korn- og grasavlinger med økt innkjøp av kraftfôr. Noen bønder vil registrere avling og dokumentere  næringsbalanser, men vi antar at de fleste bøndene vil tilpasse seg. Konsekvensen blir da at korn- og proteinimporten øker ytterligere, fra dagens allerede svært høye  nivåer. En alternativ strategi til stadig økende fôrimport er å produsere bedre grovfôr og optimalisere fôringspraksisen basert på egne fôrressurser. Et slikt veivalg ville dessuten gitt et langt bedre næringsregnskap på gårdsnivå. NMBU gjennomførte fôringsforsøk på okser for noen år siden (se tabell 1), dette forsøket illustrerer tydelig svakheten i at forskriftsforslaget ikke omtaler viktigheten av egen fôrproduksjon og påfølgende fôringspraksis for å bedre fosforbalansen på gårdsnivå. 

Oppsummering

Kunnskap, økonomi og motivasjon er vesentlige momenter for å stimulere bønder til målretta innsats for klima, miljø og matproduksjon. En tydelig forutsetning om at norsk landbruk skal ivareta hensynet til økt norsk selvforsyning, økt produktivitet og miljø ville gitt et mye bedre utgangspunkt for å utforme en ny gjødselbrukforskrift. De tre 
alternativene skissert ovenfor har alle til felles at bondens økonomiske resultat styrkes, samtidig som næringsstoffutnyttelse på gårdsnivå forbedres betydelig. En satsing på økte avlinger gjennom balansert gjødsling, drenering, kalking og presisjonslandbruk er et effektivt og helhetlig veivalg for å redusere næringslekkasjer fra landbruket. 

Utgangspunktet for ny forskrift bør derfor være at avlingspotensialet i norsk landbruk skal utnyttes og fôringspraksisen optimaliseres. Dette fundamentet er i tråd med overordnede politiske målsettinger i mat- og landbrukspolitikken slik det beskrives i Meld. St. 11 (2023-2024): Strategi for auka sjølvforsyning av jordbruksvarer og plan for opptrapping av inntektsmoglegheitene i jordbruket.